Site icon ILCA Norge | Lasernytt

Veien til Tokyo med Line og Hermann

Line Flem Høst’s veien til OL

Utrolig mange snakker om målet OL. Om det ene verdensomspennende arrangementet som skjer hvert fjerde år. Man ofrer blod svette og tårer for å komme seg dit, og for å prøve å prestere sitt aller beste i arme 7 dager. Men hva står man igjen med om de 7 dagene ikke blir det man har sett for seg? Eller til og med om de BLIR det man har drømt om? Jo, reisen siste 4, 8, tilogmed 18 årene for å komme til det punktet man er på på målstreken etter siste race. Den veien er så utrolig mye mer enn de 7 dagene under selve OL. 

Da jeg begynte å seile, hatet jeg å konkurrere. Jeg elsket miljøet på brygga og jeg elsket å være på vannet. Når jeg hadde det så morro som jeg hadde det på seiling, var det ikke rart det førte til utallige timer og dager lagt ned allerede i en ung alder. Timene ga utbytte og jeg begynte å gjøre det bedre i konkurranser. Jeg begynte å LIKE regatta. Og derifra var det bare en vei fremover for meg. Vannet var der jeg hadde det best! Etter mange år som alt for stor i optimisten gikk jeg endelig over til Laser 4.7, og reiste land og strand med de andre seilerne i klassen. Etter noen år med 4.7 gikk reisen videre til radialen, og her fant jeg virkelig ønsket om å bli ordentlig god. Men, ha det så mye gøy på veien som overhodet mulig. Det ble mer reiser, treningssamlinger og regattaer, men viktigst av alt – det ble enda flere gode opplevelser. Tenk så heldig man er som får muligheten til å drive med en idrett man elsker omringet av folk man pushes av, har det gøy med og er glad i! Uten alle de jeg har trent med på veien (helt fra optimist på brygga på kns til siste årene med internasjonale treningspartnere) hadde jeg aldri kommet så langt. 

Så etter et år med et ekstremt fokus på disse 7 dagene jeg skulle gjennomføre i Tokyo, har det selvfølgelig vært mye tanker om de 10 racene. Men trygt i land på andre siden, er det veien dit som har gjort hele innsatsen verdt det. 

Hermann Tomasgaard‘s Veien til OL medalje i ILCA 7

Da OL i Tokyo startet var det 12 år siden jeg seilte mitt første VM i laser 4.7. I 12 år har jeg lagt ned utallige timer trening i denne båten for å komme i en posisjon for å kunne kjempe om OL- medaljer i denne klassen. Det er så kompetitiv ILCA 7- klassen er. Selv med flere EM- og VM-medaljer i juniorklassene er det ingen snarvei til topplasseringer i klassen. Utstyret er så likt, nesten alle de andre i topp-20 har tilsvarende gode resultater fra juniorklassene og mange har i tillegg lang VM- og OL-erfaring. Det er ingen snarvei til toppen.

Når utstyret er så likt er det avgjørende hvordan man klarer å bygge opp og bruke sine fysiske og mentale evner. I dette arbeidet må man være ærlig og tøff med seg selv hele tiden, på hver treningsøkt. Å gjøre det godt i et lettvindsmesterskap f.eks., betyr ikke at du har nådd målet. Du må ta fatt i de tingene du er dårligst på, trene og terpe, teste deg mot andre seilere som er best på det du selv er dårligst på. Hver detalj i treningsarbeidet må perfeksjoneres. For å få det til må man være analytisk, endringsvillig og litt kreativ. Det er ikke morsomt å terpe på ting man er dårlig til, men det må til. For å prestere i et OL i ILCA 7  må man beherske alle forhold og alle deler av seiling. For å finne hvilke punkter jeg var svakest på, også i forhold til taktikk og strategi, var det helt nødvendig med regattaer og treninger med de aller beste. Lenge før jeg var blant de beste i feltet seilte jeg mange store internasjonale regattaer. Det var til tider tungt og demotiverende når man ikke er i nærheten av å henge med de beste, men samtidig fikk jeg da de beste tilbakemeldingene på hva jeg kunne forbedre. Forbedringspunktene måtte jeg så ta med meg og trene på disse i økter uten så høyt nivå og konkurranse.

Gjennom de 12 årene i de ulike ILCA-klassene har jeg hatt flere opp og nedturer. Det har vært skader og perioder jeg har mer lyst til å gjøre andre ting. Jeg gikk rett på sivilingeniørstudier etter gymnaset, har hele tiden kombinert studier og seiling. I perioder med viktige mesterskap og mye trening ble det lite studier, men muligheten til å fokusere på helt andre ting når det har buttet og sikkerheten om at jeg har andre spennende ting jeg kan gjøre hvis seilingen går dårlig, har gitt meg den roen og selvsikkerheten jeg trengte i det harde treningsarbeidet. Jeg er bevisst mine valg, vet hva jeg velger bort og setter på vent, men altså; det er verdt det.

Exit mobile version